Historien bak Mitt hjerte alltid vanker

Hans Adolph Brorson (1694–1764) var prest i Tønder i Sønderjylland da han ga ut salmen i 1732, i samlingen «Nogle Jule-Psalmer». Han var pietist, og pietismen la vekt på den enkeltes indre liv framfor kirkens ytre former. Det høres.

Salmen har elleve vers i original. De færreste synger mer enn tre eller fire, som regel første, andre, åttende og ellevte, avhengig av salmebok.

Bildet i teksten

Grunnbildet er at hjertet vandrer – vanker – til stedet der Jesus ble født, og blir der. Brorson snakker ikke om jul som fest, men om et sted han ikke klarer å gå fra.

Det som gjør salmen usedvanlig, er hvor konkret den er om fattigdom. «En fremmed dør er lukket, og armod ligger på strå» er ikke oppbyggelig i vanlig forstand. Brorson lar krybben være det den var.

Melodien

Melodien vi bruker i Norge er en svensk folketone fra Småland, og den kom i bruk til denne teksten på 1800-tallet. Den er i moll, den beveger seg lite, og den ligger lavt.

Det finnes andre melodier til teksten, blant annet en dansk, men folketonen har vunnet så grundig at de fleste nordmenn ikke vet at det finnes alternativer.

Når den synges

Salmen hører til den stille delen av julen. Den brukes i julaftensgudstjenesten, i julekonserter, og hjemme sent på kvelden når det har roet seg. Den fungerer dårlig som fjerde sang i en runde rundt juletreet, og det vet folk instinktivt.

Brorson skrev flere julesalmer som fortsatt er i bruk. Her kommer dine arme små er hans, og Den yndigste rose er funnen likeså. Alle tre deler den samme lave, personlige tonen.

Se hele oversikten over julesalmer.

Versene folk slutter å synge på

Det åttende verset – «Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund» – er det mange regner som salmens kjerne, og det er ofte det siste som synges. De tre siste versene i originalen er en bønn om å få bli boende i krybben, og de brukes sjelden i dag.

Brorson bygger hele salmen som en bevegelse innover: fra landskapet i Betlehem, til stallen, til krybben, til hjertet. Kutter man for mange vers, forsvinner den bevegelsen, og salmen blir stående som en stemning i stedet for et resonnement.

Pietismen bak teksten

Brorson skrev midt i den pietistiske vekkelsen som preget Danmark-Norge på 1700-tallet. Retningen la vekt på personlig omvendelse og på det indre livet, og den var skeptisk til kirkelig prakt.

Salmene hans er derfor merkelig moderne i tonen. Han skriver «jeg» der samtidens salmediktere skrev «vi», og han beskriver følelser uten å pynte på dem. Det er nok forklaringen på at denne salmen har overlevd så mye bedre enn resten av 1700-tallets salmediktning.