Historien bak På låven sitter nissen

Margrethe Munthe (1860–1931) var lærer, og hun skrev sanger til bruk i klasserommet. Hun ga ut flere samlinger fra 1905 og framover, og en betydelig del av det norske barnesangrepertoaret stammer fra dem.

«På låven sitter nissen» er den mest levedyktige av dem. Den har holdt seg i over hundre år uten hjelp fra hverken salmebok eller skoleplan.

Nissen i sangen

Det er verdt å merke seg at nissen i teksten ikke er julenissen. Han deler ikke ut gaver, han har ingen sekk, og han er ikke på besøk. Han sitter på låven med grøtfatet sitt, og det er der han hører hjemme.

Dette er fjøsnissen fra norsk folketro – gardvorden – som skulle ha grøt med smør på julaften og som gjorde ugagn hvis han ikke fikk den. Les mer om de to nissene i norsk juletradisjon.

Rottene og musene

Rottene og musene som danser rundt nissen, er det som gjør sangen til en lek. Barna trår, danser og trekker seg unna når nissen jager dem, og de gjør det uten at noen trenger å instruere.

Det er antakelig hovedgrunnen til at sangen aldri har falt ut av bruk. Den fungerer selv når ingen kan teksten, fordi den handler om noe man gjør.

Plassen i runden

I den vanlige norske rekkefølgen rundt juletreet kommer den etter de høytidelige salmene og markerer at nå er den delen over. Den følges gjerne av Så går vi rundt om en enebærbusk og Reven rasker over isen, og etter de tre er det som regel slutt.

Se hele lista over sanger til juletreet, eller de andre julesangene for barn.

Margrethe Munthe og de andre sangene

Munthe skrev mye mer enn denne ene. «Ro, ro til fiskeskjær», «Alle fugler små de er» og en lang rekke andre sanger og regler kommer fra samlingene hennes, som ble brukt i norske skoler i flere generasjoner.

Hun hadde et pedagogisk prosjekt: sangene skulle lære barn noe, som regel om oppførsel. Flere av dem har en formanende tone som ikke ville blitt skrevet i dag. «På låven sitter nissen» er blant de få som ikke formaner om noe som helst, og det er kanskje derfor den har holdt seg best.

Melodien

Melodien er ikke Munthes egen. Den bygger på en eldre folketone som har vært brukt til flere tekster, og den er så enkel at barn plukker den opp etter ett gjennomspill.

Takten er den samme hele veien, uten et eneste sted der man må telle. Det er en undervurdert egenskap i en sang som skal synges av tjue mennesker i alderen tre til åtti, stående i ring, uten akkompagnement.